fredag 18. juni 2010

Hva frivillighetsforskning forteller om samfunnsendringer

De 12 siste årene har Norge endret seg kraftig. Sosiale forskjeller har blitt større, individuell selvrealisering dominerer over kollektive verdier, digitalisering preger vår levemåte, og minoriteter integrerer seg i det som har blitt et flerkulturelt samfunn. Alle disse trendene kan leses i måten frivilligheten har endret seg.

Mine kolleger Dag Wollebærk og Karl Henrik Sivesind har nylig presentert en undersøkelse om endringer i frivillig innsats i rapporten Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997-2009. Rapporten bygger på en spørreundersøkelse om frivillig innsats foretatt blant et representativt utvalg av befolkningen mellom 16 og 79 år på tre tidspunkter: 1997, 2004 og 2009. En slik undersøkelse gjør det mulig å spore endringene i frivilligheten men også i samfunnet siden utviklingen i frivillige organisasjoner gjenspeiler samfunnsutvikling.

Vi vitner en nedgang av andelen av Norges befolkning som gjør frivillig arbeid. Den har gått ned fra 58 % i 2004 til 48 % i 2009. Størst er nedgangen blant unge menn og blant som gjør kortsiktig innsats. Likevel er Norge fortsatt i verdenstoppen i frivillighet. Selv om det nå er en lavere andel av befolkningen som utfører frivillig arbeid, er antallet frivillige timer utført i denne perioden likevel stabilt.

Frivilliges holdninger og motivasjon har også endret seg. Frivillighet handler i økende grad om individuell selvrealisering, som å øke egne kvalifikasjoner eller å styrke selvfølelsen. Kollektive identiteter er svekket. Frivillighet uten medlemskap i en organisasjon blir i økende grad vanlig. Den nordiske frivillighetsmodellen har vært preget av høy andel organisasjonsmedlemskap blant frivillige, men nå er frivillig deltakelse er nå i økende grad løsrevet fra organisasjonsmedlemskap og denne typen frivillig deltakelse er mindre forpliktende og tidkrevende enn medlemsbasert frivillighet. Det er også vanskeligere å rekruttere folk til verv i organisasjoner. ”Alle” vil ha og synes organisasjonsdemokrati er viktig, men færre ønsker å legge ned tiden og arbeidet som er nødvendig.

Frivilligheten blir også i økende grad er en arena for de ressurssterke, mens personer med lav inntekt, utdanning og svak tilknytning til arbeidsmarkedet oftere faller utenfor. Klasseskiller som ikke fant for 12 år siden er tydelig markert i dag. Lavinntektsgrupper og personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet faller systematisk utenfor organisasjonslivet. Særlig unge menn med lav utdanning og lav inntekt er ikke lenger blant frivillige, det som peker på en tendens til sosial marginalisering av denne gruppen som også befinner seg utenfor arbeidsmarkedet.

Disse trendene bekrefter den individualiseringstesen. Identitet og tilhørighet har blitt et individuelt prosjekt. Tilhørighet til grupper og organisasjoner er i økende grad selvvalgt. Tilhørighet endrer seg fra gruppemedlemskap til personlig nettverk, fra klassesamfunn til stammesamfunn. Mens gruppetilhørighet i industrisamfunnet i stor grad var bestemt av klasseidentitet og andre sosiale og kulturelle markører som religion og regionale forskjeller, er gruppetilhørighet i økende grad blitt gjenstand for et reflektert og ekspressivt valg. Gravitetssentret er i mindre grad gruppen eller organisasjonen som tvinger frem sine normer og verdier og i større grad individet som velger sine medlemskap og danner sine personlige nettverk.

Industrisamfunnets kollektive identiteter ser ut til å bli erstattet av mer mangfoldige, individualiserte og selvvalgte tilhørighetsformer. Frivillige organisasjoner er ikke noe unntak. Det som kommer tydelig frem i denne undersøkelsen er at individualisering fører til økende sosiale forskjeller og marginalisering av dem med lav utdannelse. I et individualisert samfunn trenges det i økende grad kunnskap for å foreta selvstendige valg og for å danne nettverksbaserte relasjoner. De som dropper ut fra skolen mangler det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for å orientere seg i arbeidsmarkedet, i sosiale nettverk, i organisasjonssamfunnet og i sosiale medier. Kunnskap blir den nye klasseskillen.

En slik utvikling innebærer ikke nødvendigvis en svekket rolle for frivillige organisasjoner i fremtiden, men kan bety et organisasjonsliv for de ressurssterke. Dette burde interpellere både frivillige organisasjoner og politikere.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar