torsdag 13. desember 2012

Sentiment analyse av norske topp politikkere på Twitter 13-12-2012

















Denne figuren viser resultatet av en analyse av positive og negative opinion uttrykt på Twitter for noen topp politikere i Norge. Analysen ble realisert den 13.12.2012 og fanger opp de siste tweetene som omtaler disse politikerne. Analysen er gjennomført med et program skrevet i Python  som bruker Python data mining library "Pattern". Programmet bruker også Twitter search API for å hente tweetene som omhandler bestemte politikere (søk). Teksten i tweetene er oversatt på engelsk med help av Goodle translate API og opinion er vekter og beregnet ved bruk av SentiWordNet (lexical resources). Figuren viser både frekvensen for hvor ofte en politiker er omtalt på Twitter og fordeling av positive og negative omtaler. Hadia Tajik er klart vinneren denne uken.

mandag 24. september 2012

Har rosetoget gått? Den norske opinionen ett år etter 22. juli


Av: Dag Wollebæk,  Bernard Enjolras, Kari Steen-Johnsen  og Guro Ødegård.



Befolkningen reagerte på terrorangrepene 22. juli med mobilisering, samhold og økt tillit til medmennesker og institusjoner. Rosetogene har festet seg i vår felles hukommelse som et symbol for sivilsamfunnets reaksjon på angrepene. Etter at rosetoget nå synes å ha gått er Norge nesten som før. 


Samhold og mellommenneskelig tillit 
I fire spørreundersøkelser, én før og tre etter terroren, har vi kartlagt hvordan 22. juli påvirket folks holdninger, verdier og engasjement. Den siste undersøkelsen ble gjennomført i månedsskiftet august/september i år, altså etter at Gjørv-kommisjonen la fram sin rapport. 

Følelsen av styrket samhold og fellesskap er gradvis svekket i året som har gått. Mens 8 av 10 nordmenn mente at samfunnet var preget av mer samhold og fellesskap i august 2011, mente 4 av 10 det samme året etter. Dette kan synes som en naturlig normalisering etter den sterkt følelsesladde perioden som fulgte like etter terrorangrepene. Juli og august 2011 var preget av sterke kollektive øyeblikk og av felles uttrykk for sorg, blant annet gjennom rosemarkeringene og den nasjonale minnekonserten. Vi ser også at nivåene på ulike former for mellommenneskelig tillit i august 2012 er tilbake til utgangspunktet, etter å ha økt kraftig i ukene rett etter terroren. Normaliseringen er i tråd med det som er funnet i studier av terrorhandlinger i andre land. 

Tillit til institusjoner 
I ukene etter angrepene var den offentlige debatten avdempet og kritikken mot samfunnsinstitusjonenes terrorberedskap og -håndtering fraværende. Selv om en mer kritisk holdning gradvis vendte tilbake i løpet av våren 2012, representerte 22. julikommisjonens rapport 13. august 2012 et vannskille i det offentlige ordskiftet. I kjølvannet av Gjørv-kommisjonens rapport gikk tilliten til Stortinget, kommunen, Regjeringen og forvaltningen ned, men kun til omtrent samme nivået som før 22. juli. Det er altså ingen tendens til at folk mistror institusjoner i større grad ett år etter 22. juli enn de gjorde i månedene før terroren rammet. Tilsvarende mønster ble observert i USA etter 11. september-angrepene: Etter en periode med økt institusjonstillit, var denne normalisert noen måneder senere. Politiet utgjør imidlertid et unntak. I perioden fra mai til august 2012 sank andelen med tillit til politiet fra 82 til 69 prosent. Dette er åtte prosentpoeng lavere enn utgangsnivået fra april 2011.

Bekymring og kontroll 
Det er et kjent fenomen at befolkningen slutter opp om sentrale samfunnsinstitusjoner og ledere i etterkant av terrorhandlinger. Litteraturen om terror og institusjonstillit forteller oss at slike «rallying effects» oftest er fundert i frykt: I situasjoner der befolkningen er engstelige, vender de seg til det politiske lederskapet for beskyttelse. Dette synes likevel ikke å være noen fullt ut dekkende beskrivelse for situasjonen i Norge rett etter 22. juli. Det er mye som tyder på at det norske tilfellet fulgte en særegen dynamikk, fordi det i utgangspunktet var et samfunn preget av høyere tillit enn andre vestlige land som også har opplevd storskalaterrorisme de senere årene (eksempelvis USA, Storbritannia og Spania). Samtidig som folk vendte seg mot myndighetene, var fryktnivået lavt, for eksempel i sammenlikning med det man fant etter Oklahoma-bombingen i USA i 1995, 11. september 2001 eller London-bomben i 2005. 

Selv om ikke bekymringsnivået har økt betydelig fra mai til august, tyder vår resultater på at konklusjonene i 22. juli kommisjonens rapport har skapt et høyere bekymringsnivå enn det ellers ville vært. Jo mer man har fått med seg av kommisjonens konklusjoner, jo mer har bekymringen økt. Vår forskning viser et klart stemningsskifte i befolkningen etter 22. juli kommisjonens rapport. Folk er nå klare for å gi myndighetene betydelig større fullmakter i retning av mer overvåkning. Dette stemningsskiftet er i stor grad er drevet av at de som er bekymret for terror nå ønsker at myndighetene strammer inn kontrollen. 

Generasjon Utøya? 
Å svare på terroren med «mer demokrati» ble et mantra i etterkant av terroren. Forventningene til de unge var særlig store. Det synes også å være tilfelle at ungdom viser større interesse for det representative demokratiet, sannsynligvis som følge av at terroren var rettet mot et ungdomsparti. Flere førstegangsvelgere enn på lenge stemte ved lokalvalget i fjor. Et høyt antall unge ble valgt inn i kommunestyrene. Unge og dyktige politiske profiler har trådt fram i offentligheten. Ungdom har dermed blitt mer synlige i det representative demokratiet. Dette kan styrke ungdoms identifikasjon med og interesse for de sentrale demokratiske institusjonene på litt lengre sikt. Våre analyser tyder også på at en økende andel av de aller yngste er medlemmer av politiske partier. 

Samtidig finner vi ingen økning i oppslutningen om andre typer organisasjoner eller noen varig styrking av den politiske interessen blant unge. Blant de litt eldre ungdommene er den faktisk litt svekket. Viljen til å stemme ved valg er nå tilbake der den var før terroren. På de fleste områder har altså også unges engasjement gått tilbake til normalen. Men på ett punkt ser terroren ut til å ha satt mer varige spor blant de som var i sine mest formative år 22. juli: Unge gir i størst grad uttrykk for at samfunnet nå har blitt mindre trygt og mer preget av frykt. 

Sosial kapital og samfunnresiliens 
Offentliggjøringen av 22. julikommisjonens rapport var øyeblikket da rosetoget gikk. Likevel forteller utviklingen i befolkningens holdninger etter 22. juli ikke en historie om samfunnskollaps. Snarere er det en historie om samfunnsresiliens, om samfunnets evne til å håndtere dramatiske kriser, til å mobilisere og til aktivt å søke å lære av en krise. 

Sosial kapital – sterke nettverk og høy tillit - er blant faktorene som i størst grad styrker et samfunns evne til å tilpasse seg på en vellykket måte etter en katastrofe. Vi mener – og våre data støtter - at den sterke sosiale kapitalen i Norge har vært avgjørende for måten samfunnet har taklet terroren som rammet den 22. juli. Den sosiale kapitalen har vært en viktig ressurs i den spontane mobiliseringen for krisehjelp, sosial støtte og samhold. Sterke tillitsstrukturer har medvirket til at en sterk frykt ikke har satt seg i befolkningen. 

Norge var et høytillitssamfunn før 22. juli, og er det fortsatt, selv etter at rosetoget har gått. 



video





søndag 9. september 2012

Deltakelse i frivillige organisasjoner: forutsetninger og effekter


Rapporten fra Sentret for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor  "Deltakelse i frivillige organisasjoner: forutsetninger og effekter" tar for seg den betydning eksklusjonsmekanismer på individ-, organisasjons- og lokalsamfunnsnivå har for rekruttering og frafall i det lokale foreningslivet.





2012:004 Deltagelse i frivillige organisasjoner


Her er en oppsummering av funnene i rapporten «Deltakelse i frivillige organisasjoner: forutsetninger og effekter»




FORUTSETNINGER FOR DELTAGELSE


Hvilken betydning har personlig bakgrunn og økonomi for barn og unges medlemskap i frivillige organisasjoner?

Det finnes lite data om deltakelse i frivillige organisasjoner som dekker aldersgrupper under 13-14 år fordi de ikke kan forventes å besvare spørreskjemaundersøkelser på egen hånd. Et unntak er kultur- og mediebruksundersøkelsen fra 2008 som dekker aldersgruppen 9 – 79 år. Der har barn i aldersgruppen 9 – 18 år svart på spørsmål i telefonintervjuer, men det er en del spørsmål der foresatte skulle svare i stedet for barna, som f.eks. om husstandsinntekt og hovedinntektstagers utdanning. Kultur- og mediebruksundersøkelsen fra 2008 dekker dessverre ikke alle typer organisasjoner. Det spørres imidlertid om medlemskap i idrettslag eller idrettsforening, og i den gruppen er det så stor andel medlemmer at det er mulig å foreta en forholdsvis grundig analyse.

Når det gjelder idrettslagene, er ved 9 -10 års alder over 70 % av befolkningen med i idrettslag. Andelen medlemmer faller drastisk til rundt 15 prosent fra 20 -25 år, antakelig som følge av økende prestasjonskrav i idretten, men også fordi mange flytter i forbindelse med studier og arbeidssøking. Så stiger medlemsandelen etter hvert som folk etablerer seg på studiesteder og slår seg ned og kommer i arbeid og dermed kommer med i idrettslag igjen. En ny topp nås med 40 prosent deltakelse midt i 30-åra når mange i tillegg til egen idrettsutfoldelse har barn som begynner å bli aktive i idrett. Fra 45-års alder er det en ny nedgangstendens, avbrutt av mindre oppganger til 30 prosent omtrent når folk går av med pensjon i midten og slutten av 60-åra. 
Deltakelsen i kunst- og kulturorganisasjoner er generelt lavere med rundt 20 prosent av befolkningen som aktive. Den er imidlertid forholdsvis jevnt fordelt mellom aldersgruppene. Det tyder på at noen typer kunst og kultur-aktivitet er noe man kan drive med i alle aldre, eller at noen typer aktivitet overtar når andre aktiviteter ikke lenger passer for ens aldersgruppe.

For referansegruppa med lav husholdsinntekt er sannsynligheten for å være medlem i et idrettslag 23 prosent. For de som tjener fra 500 – 679 000 er sannsynligheten for å være medlem i et idrettslag 38 prosent. For de som tjener 680 – 849 000 er den 43 prosent og for de som tjener 850 000 og over er sannsynligheten hele 45 prosent. Det er altså ganske sterke effekter av inntekt på sannsynligheten for å være medlem i et idrettslag. 


Sosial forankring og aktivt medlemskap i frivillige organisasjoner

Sosial forankring til nærmiljøet i form av botid, forventet botid og det å ha barn påvirker deltakelse positivt. Undersøkelsen viser at sosial forankring til nærmiljøet teller positivt for aktivt medlemskap. Funnene tilsier at sosial forankring til nærmiljøet er en viktig faktor, som kommer i tillegg til de mer vanlige sosiale bakgrunnsvariablene. Dersom man har barn under 18 år, har bodd lenge i samme kommune og forventer å bli værende der, samt bor i et område med lav befolkningstetthet, vil man ha høyere sannsynlighet for å delta aktivt i frivillige organisasjoner som har fokus på aktiviteter i lokalmiljøet. Likevel betyr kommunene folk bor i lite eller ingenting for graden av aktivt medlemskap. Kommuner som sådan har liten eller ingen betydning som forklaring på aktivt medlemskap i frivillige organisasjoner. Det som betyr noe er hvem folk er, samt den lokale forankringen til nærmiljøet, ikke hvor bor.

Rekruttering av barn og unge til frivillige organisasjoner - Barrierer, tiltak og institusjonelt samarbeid

Undersøkelsen ser på hvordan lokalsamfunn i fire forskjellige byer bruker ulike arenaer med tanke på å rekruttere barn og unge med minoritetsetnisk bakgrunn til deltagelse i frivillige aktivitet. Den tar for seg barrierer for deltagelse på tre nivåer; på individnivå, på organisasjonsnivå og på systemnivå i lokalsamfunnet. På individnivå kan slike barrierer handle om manglende økonomiske og menneskelige ressurser i familien, samt manglende norskkunnskaper og forståelse av en tradisjonell frivillighetskultur. På organisasjonsnivå handler det om ulike organisasjoners ressurser, kompetanse, kultur og legitimitet i forhold til å rekruttere barn og unge med minoritetsbakgrunn. På systemnivå kan barrierene dreie seg om befolkningssammensetning og bosetting i en bydel, om nærhet eller avstand mellom ulike grupper, om infrastruktur og om ulike aktørers samarbeid med hverandre.


Kort oppsummert tre konklusjoner kan dras fra dette empiriske arbeidet:

1) Etniske minoriteters barrierer mot å delta i fritidsaktiviteter handler ikke først og fremst om etnisitet, men om deres reservoar av individuelle ressurser, organisasjoners muligheter til å rekruttere deltagere fra nye sosiale grupper samt de mer systembetingede barrierer i form av boligstruktur og en helhetlig politikk på integrasjonsområdet. Det er verdt å minne om at dette ikke er «innvandrerspesifikke» barrierer – men barrierer også grupper i majoritetsbefolkningen rammes av.

2) Rekrutteringsstrategier, både fra idrettens og skolens side er i all hovedsak tiltak for å minimere effekten av manglende individuelle ressurser, og i mindre grad tiltak for å styrke institusjonene som brobyggere mellom nettverk.

3) Rekrutteringstiltak overfor barn- og unge i tre av lokalsamfunnene preges av manglende koordinering. Arbeidet mangler felles målsettinger og strategier for en langsiktig satsing, og i den grad disse finnes, er de ikke formidlet eller forankret hos lokale aktører. Dette bidrar ofte til at tiltakene blir kortsiktige, uten bærekraft over tid. Det bidrar også til en slitasje på lokale organisasjoner som oftest ikke har økonomiske ressurser, tid eller faglig kompetanse til å drive et kontinuerlig rekrutteringsarbeid.


EFFEKTER AV DELTAGELSE

Frivillighet i overgangen fra ung til voksen: Medlemskap, frafall og aktivisering

Undersøkelsen dreier seg om frivillighetsløp blant unge, nærmere bestemt om veier inn i og ut av frivillige organisasjoner blant unge i alderen fra ca. 13 til ca. 20 år. Analysene er basert ulike undersøkelser innenfor det såkalte HUNT-programmet (Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag).

De deskriptive analysene viser at ca. en femtedel av respondentene er stabile medlemmer over tre tidspunkter, mens 8 % er stabile ikke-medlemmer. Den største gruppen (40 %) utgjøres imidlertid av de som faller fra på t3 etter å ha vært medlemmer på de to foregående tidspunktene. Samtidig er det en forholdsvis stor andel (19 %) som aktiviseres på det siste tidspunktet etter å ha vært passive på de to foregående.

De forklarende analysene kaster til en viss grad lys over de endringsforløpene som er beskrevet. Indikatorene for sosial status (særlig foreldres utdannelse, men også egne utdanningsplaner) bidrar til å forklare stabilt medlemskap og stabilt ikke-medlemskap. Den viktigste forklaringen på frafall er imidlertid forbundet med de unges livssituasjon: Unge som har opplevd foreldres samlivsbrudd har en klart større sannsynlighet for å forlate organisasjoner som de har vært medlem av enn unge som ikke har hatt en slik erfaring. Vi observerer også at kjønn har betydning både for frafall og aktivisering. Her er det slik at gutter har mindre sannsynlighet for å bli passivisert, mens de har noe større sannsynlighet for å bli aktivisert. Kjønnsvariabelen var den eneste variabelen som hadde en gjennomgående signifikant effekt i panelanalysen. Vi observerte at det å være gutt/mann i løpet av det tidsrommet som er undersøkt økte sannsynligheten for å være aktiv.

Noe av det mest interessante som er kommet ut av disse analysene er de resultatene som viser at unges livssituasjon har betydning for deres villighet og/eller kapasitet til å engasjere seg i frivillige organisasjoner. Ustabile hjemmeforhold disponerer for passivitet. Det samme gjelder dårlig helse. Slike forhold fremstår som hindre mot aktivitet, og de stenger dermed mange også ute fra de positive effektene som deltakelse i frivillige organisasjoner kan gi.

Konsekvenser av organisasjonsaktivitet for yrkesdeltakelse

Undersøkelsen ser på konsekvenser av organisasjonsdeltakelse for yrkesaktivitet ved hjelp av to svært verdifulle datakilder som i liten grad tidligere har blitt utnyttet til studier av virkninger av organisasjonsaktivitet. Ettersom det ene materialet omfatter ungdom og det andre dekker personer over 40 år, har vi kunnet undersøke konsekvenser av organisasjonsdeltakelse både ved inngangen til og utgangen av yrkeskarrieren.

Deltakelse i organisasjoner har betydning i begge ender. Men sammenhengene er mer komplekse enn «jo mer aktivitet, jo bedre». Organisasjonsaktiv ungdom oftere tar høyere utdannelse, sjeldnere er i deltidsarbeid og oftere inntar høystatusyrker enn andre. Men denne effekten er begrenset til ungdom med høyt utdannede foreldre, der foreningsaktiviteten bidrar til at de kan realisere sine ambisjoner. Organisasjonslivet bidrar ikke til å bryte den sosiale arven eller skape økt sosial mobilitet i denne sammenhengen.

Analysene av 40-62-åringene var preget av andre typer problemstillinger. Uavhengig av sosial status finnes det en positiv effekt av moderat deltakelse i organisasjoner, som snur når deltakelsen og forpliktelsene når et visst omfang. Det kan synes som om det er to motstridende prosesser som opererer samtidig: på den ene siden gir organisasjonsaktivitet mange goder som styrker muligheten til å forbli i arbeidslivet, på den andre siden kan den representere en belastning for personer som fra før har mange krav og forventninger rettet mot seg. Summen av disse to motstridende effektene er en ∩-formet sammenheng, der det er moderat organisasjonsaktivitet som gir den mest gunstige effekten i et yrkesdeltakelsesperspektiv.


     

 Les rapporten

Sosiale medier endrer maktforhold


Sosiale medier endrer maktforhold

Sosiale mediers nettverksstruktur legger til rette for at flere deltar og får gjennomslag, til at etablerte institusjoner vedlikeholder sin makt og til at nye digitale eliter kan bygge seg opp, skriver Kari Steen-Johnsen, Dag Wollebæk og Bernard Enjolras i danske Politiken.

Av: Kari Steen-Johnsen, Dag Wollebæk og Bernard Enjolras. Institutt for samfunnsforskning.
Publisert i: Politiken, 4. september 2012
De siste par årene har vi sett flere eksempler på at sosiale medier forrykker og endrer maktforhold.
Den arabiske våren står frem som det fremste eksempelet på hvordan sosiale medier brukes til å mobilisere og, i ytterste konsekvens, velte regimer. Også i nordiske land har vi fått demonstrert de sosiale medienes kraft, som for eksempel i etterkant av 22. juli-hendelsene.
Men forandrer sosiale medier egentlig offentligheten og politikken?
Politisk engasjement gjennom sosiale medier betegnes ofte som ’slacktivism’, en utvannet form for aktivisme som verken krever noe av de som deltar, eller som har noen virkning på det politiske systemet.
Et annet spørsmål er om det er så lett for den vanlige mann og kvinne å nå gjennom med sitt budskap, eller om sosiale medier brukes av elitene til å dominere ordskiftet. Med andre ord: ser vi en demokratisering av det offentlige rom, med mulighet for flere til å uttrykke seg og få gjennomslag, eller dannes digitale hierarkier, der gamle (eller nye) eliter dominerer ordskiftet?
For å forstå hvordan makt virker i de sosiale mediene er det viktig å forstå hva som skjer når individer kobles sammen gjennom digitale nettverk.
Et demokratisk potensiale ligger i at digitale nettverk er svært effektive når det gjelder å koble sammen individer eller enheter – de skaper en ’liten verden’.
Når individer er koblet gjennom et nettverk vil de kunne påvirke hverandres atferd og beslutninger. I nettverk forsterkes det enkeltpersoner gjør når andre i nettverket ser handlingen og velger å gjøre det samme, for eksempel når noen klikker ’deltar’ på en politisk demonstrasjon etter å ha sett på Facebook at mange av vennene har tenkt seg dit.

Den mye omtalte ’KONY 2012’-aksjonen på Facebook våren 2012 er et eksempel på en informasjonskaskade. Aksjonen oppfordret brukere til å spre en video om forbrytelser begått av Joseph Kony i Uganda.Hensikten var å sette press på det internasjonale samfunnet for å få Kony arrestert. Lenken til videoen spredde seg til hele verden via Facebook i rekordfart, viser den potensialet i informasjonsspredning via Facebook.
Sosiale medier er godt egnet til å skape informasjonskaskader fordi brukere lett kan se hva deres venner eller følgere formidler og spre informasjonen videre i sine nettverk.
Samtidig er KONY 2012 et godt eksempel på slacktivism – og frakobling mellom offline og online engasjement. Gateaksjonen det ble oppfordret til samlet svært få deltagere.
Samtidig som sosiale medier har dette potensialet for at den vanlige borger kan trigge massemobilisering, medfører de også at hierarkier etableres og forsterkes.
Det som er blitt kalt ’de rike blir rikere’-effekten innebærer at websider som i utgangspunktet er veldig synlige og mye besøkt, har en tendens til å bli enda mer synlige. Dette skyldes algoritmer som styrer hva brukere skal se, avhengig av siders popularitet, brukerens sosiale nettverk og tidligere valg. Ulike søkemotorer og sosiale medier bruker ulike algoritmer, men felles for dem er at de lager et hierarki av synlighet. Mens få websider og brukerprofiler oppnår kjendisstatus, forblir de fleste anonyme.
Hvis man for eksempel ser på det politiske Norge på webben og velger ut sidene som har den høyeste Page-rank er det et klart hierarki. Tradisjonelle medier som aftenposten.no og nrk.no er høyest rangert. Deretter kommer de politiske partiene, og etter disse de sosiale mediene
Dette betyr at de tradisjonelle mediene er fortsatt mest synlige på nettet, og at etablerte eliter dermed gjenskaper sin makt i det digitale rommet. Samtidig blir sosiale medier viktigere og viktigere, og innenfor disse kan nye digitale eliter potensielt bygge seg opp og utfordre de etablerte elitene.

Selv om mange slike initiativer feiler, finnes det også eksempler på at de leder til massemønstringer, slik som ’rosetogene’ – sorgmarkeringene i etterkant av 22. juli. Initiativet til demonstrasjonen kom fra en helt vanlig borger med en Facebook-konto. Våre studier viser at Facebook var den primære kanalen for å få ut informasjon om rosetogene, foran etablerte medier, i alle aldersgrupper opp til 54 år.
De lave kostnadene knyttet til bruk av sosiale medier, kombinert med nettverksstrukturen gjør det mulig for enkeltindivider å ta initiativ til demonstrasjoner og aksjoner som før krevde at man hadde en organisasjon i ryggen
De sosiale mediene varsler en utvikling i retning av et ’samarbeidsdemokrati’, der det er lettere å gi kollektiv kraft til den vanlige borgers meninger, hva enten disse er av samfunnsbyggende eller av mer nedbrytende karakter. Vi tror at dette potensialet for å mobilisere grasrotmeninger, og gjøre dem synlige i offentligheten og for politikerne, utgjør den kanskje viktigste maktforskyvningen knyttet til sosiale medier.
Utviklingen er likevel tvetydig.
Sosiale mediers nettverksstruktur legger til rette for at flere deltar og får gjennomslag, til at etablerte institusjoner vedlikeholder sin makt og til at nye digitale eliter kan bygge seg opp. De mest populære og synlige organisasjonene i digitale nettverk utgjør de nye elitene og har stor innflytelse i sosiale medier.
Men både for de gamle og de nye elitene og for vanlige brukere av sosiale medier består utfordringen i å utnytte nettverksstrukturen til å skape informasjonskaskader.

tirsdag 27. mars 2012

Maktutredning post #SOME: Makt i den nye offentlige sfære

Foredrag til Kommunikasjonsdagen


Vi lever i et digitalisert nettverkssamfunn og sosiale medier konkretiserer nettverkssamfunnet i våre daglige liv. Jeg vil påstå at digitale nettverk er en revolusjon på linje med Gutenbergs utvikling av boktrykkeriet. Konsekvenser berører alle samfunnssfærer.  I dag skal jeg begrense meg til å drøfte noen konsekvenser for den politiske sfæren og svare på spørsmålet: "Hvordan bidrar sosiale medier til å endre maktrelasjoner i den offentlige sfæren?"

Mitt budskap er at sosiale medier endrer maktforholdene i den offentlige sfæren gjennom to motsigende prosesser:
  • -         Demokratisering
  • -         Etablering av et nytt digitalt hierarki

Demokratisering av informasjonsproduksjon

Hvis man sammenligner sosiale medier og masse medier er det tre viktige forskjeller:
·        Kommunikasjon gjennom massemedier er sentralisert og krever store investeringer.  Internett gjør det mulig for millioner av individer å produsere informasjon på en billig og desentralisert måte.
·        Massemedier er begrenset til en-veis-kommunikasjon (fra avsenderen til mottakeren). Sosiale medier tillater mer interaktiv kommunikasjon.
·        Sosiale medier kobler individer gjennom digitale nettverk.



Digitale nettverk

En egenskap ved nettverk som organiseringsform, er at vi lever i en ”liten verden”.

Et eksperiment gjennomført i 1967 i USA viste at avstanden (målt i antall ledd eller linker mellom to individer) mellom to tilfeldig utvalgte amerikanere var ca. seks ledd eller linker. I et stort samfunn som USA, finnes det ”seks separasjonsgrader” mellom individer. Med andre ord, alle individer er (i gjennomsnitt) koblet til hverandre gjennom seks ledd.

 Det samme eksperimentet gjennomført på Internett viser at det finnes 19 separasjonsgrader mellom to dokumenter på Weben. Disse eksperimentene understreker en viktig nettverksegenskap: Nettverksorganisering er veldig effektivt for å koble sammen individer eller enheter.

 Digitale nettverkenes viktigste egenskap er å være grenseoverskridende. Digitale og globale nettverk er kraften som ligger bak globaliseringsprosesser. I et digitalisert nettverkssamfunn er verden blitt en ”liten verden” som er 19 tastetrykk unna.

Small world og informasjonskaskader

Small-world effekten er resultatet av nettverksstrukturen hvor individer er linket til klinger av venner, og disse klingene er linket til hverandre gjennom få individer eller linker.
Når individer er koblet gjennom et nettverk vil de kunne påvirke hverandres atferd og beslutninger.  I nettverk foregår sosiale prosesser hvor individuelle atferd aggregeres gjennom nettverket for å produsere kollektive utfall.

 Informasjonskaskader er en av disse sosiale prosesser.

 Mange sosiale fenomener som mote eller spredning av nye teknologier foregår gjennom informasjonskaskader.
Sosiale medier er godt egnet for informasjonskaskader fordi brukere kan lett observere hva deres venner eller followers formidler og kan lett spre videre informasjon i sine nettverk.       


Sosiale medier fører til en demokratisering av politisk deltakelse

Sosiale medier forvandler måten sosiale nettverk kan brukes som mobiliserings kanal for politiske formål.
 Digitale nettverk har bidratt til å redusere kraftig kostnader knyttet til organisering og deltakelse politiske handlinger. 

 I tillegg, forvandler sosiale medier individuelle handlinger i kollektive prosesser gjennom informasjonskaskader.
                                              
                                Video: informasjonskaskade på Twitter
                                 i anledning Clintons bryllup 


video


 Dette gjør det mulig for «soloindivider» til å bli initiativtaker og å stå bak organisering av kollektive handlinger som demonstrasjoner eller kampanjer.

Sosiale medier har drastisk redusert kostnader assosierte til kollektiv handling, det som gjør mulig «organisering uten organisasjoner».   


      Nytt digitalt hierarki: Rich-gets-richer effekt

Rich-gets-richer effekten er resultatet av en kombinasjon mellom Internetts spesifikke nettverksstruktur og måten søkemotorers algoritmer fungerer på.

Søkemotorene er basert på den så kalte Page-Rank algoritmen, som etablerer et hierarki blant websider basert på antall hyperlinker som peker mot denne siden.

 Effekten «rich-get-richer» skyldes websidenes ulike grad av popularitet i digitale nettverk.

Fenomenet «popularitet» kjennetegner av en ekstrem ubalanse: mens få oppnår kjendisstatus, forblir de fleste anonyme.

 Digitale nettverk, som et resultat av «rich-get-richer» effekt, er veldig hierarkiske.  

Få er veldig populære og synlige (når det gjelder antall venner og linker) og de fleste brukere er ikke veldig populære og dermed ikke veldig synlige.

Nettverkshierarkiet

Hvis man ser på den politiske Norge på Webben og velger ut sidene som har den høyeste Page-rank er det et klart hierarki.




-         Tradisjonelle medier som Aftenposten.no og Nrk.no har høyeste ranking; de er hubene i den digitale politiske offentligheten;

-     De politiske partiene kommer deretter;

-     Sosiale medier: Facebook.com, Twitter.com og bloggpost.com er de nye hubene.

Det betyr at de tradisjonelle mediene er fortsatt mest synlige på Nettet, men at sosiale medier blir viktigere og viktigere.

Det er et samspill mellom sosiale medier og tradisjonelle medier når det gjelder den politiske kommunikasjonen.

De organisasjonene og individer som er mest populære og mest synlige i digitale nettverk utgjør de nye elitene og har stor innflytelse på sosiale medier.

Oppsummering

Kombinasjon av:
       Digitale nettverk og sosiale medier affordances  (tekniske egenskaper) og
      Nettverkseffekter (small-world og Rich-get-richer)
endrer maktforholdene i den offentlige sfære.

Det fører til både en demokratisering (flere deltar) og til nye muligheter for de digitale elitene.

Dette gjelder ikke bare for den politiske sfæren men også for mediene og næringslivet.

Både for de nye elitene og for sosiale mediers brukere består utfordringen i å utnytte nettverksstrukturen for å skape informasjonskaskader. 


tirsdag 6. mars 2012

Governing Ambiguities. New Forms of Local Governance and Civil Society

Her er en kort omtale av min siste bok redigert sammen med Emanuela Bozzini.  


Governing Ambiguities. New Forms of Local Governance and Civil Society



2012:002 Governing Ambiguities. New Forms of Local Governance and Civil Society
Baden: Nomos (2012)
ISBN print: 978-3-8329-6680-5

Boken tar for seg tvetydigheter når det gjelder governance, og ser nærmere på dynamikken, institusjoner og aktører. Kapitlene presenterer et komparativt perspektiv til governance-ordninger, og gir kunnskap om case-studier i flere betydningsfulle politiske sektorer: helse, distrikts- og byutvikling og lokal planlegging. Boken samler lokale og nasjonale erfaringer som utdyper problemstillinger om tvetydigheter ved governance. Boken understreker behovet for et bredere blikk på governance, utover nettverk og nettverksstyring.

tirsdag 21. februar 2012

Nettverkssamfunn og frivillige organisasjoner





2012:001 Nettverkssamfunn og frivillige organisasjoner

ISBN print: 978-82-7763-380-0
ISBN internett: 978-82-7763-381-7
Antall sider: 86


Last ned pdf
 

EmneordSosiale medier
Nettverkssamfunnet
Frivillige organisasjoner
Samfunnsutvikling
Sammen med Kari Steen-Johnsen og Anja Emilie Kruse har vi undersøkt konsekvensene av nettverkssamfunnet for frivillige organisasjoner. Basert på tre casestudier; av Amnesty International Norge, Natur og Ungdom og Hyperion – Norsk Forening for Fan-tastiske Fritidsinteresser, beskriver vi ulike strategier for bruk av digitale verktøy, samt potensielle konse-kvenser for organisasjonenes medlemskontakt og deres samfunnsrolle.
Følgende problemstillinger blir belyst i rapporten:
  • I hvilken grad og på hvilke måter tar de frivillige organisasjonene i bruk nettverksteknologi?
  • Hvilke konsekvenser har fremveksten av digitale nettverksmedier for medlemsdemokrati og -innflytelse?
  • Hvilke konsekvenser har fremveksten av digitale nettverksmedier for frivillige organisasjoners sam-funnsrolle?
  • Hvilke organisatoriske konsekvenser og utfordringer stiller nettverkssamfunnet frivillige organisasjoner overfor?
Rapporten viser at fremveksten av nettverksteknologi skaper en ny kommunikasjonssituasjon for de frivillige organisasjonene. Grensene til omgivelsene blir mer utydelige, og dialogen om hva organisasjonen skal være nå foregår mer i det offentlige og med mindre grad av kontroll fra organisasjonenes side. Som del av dette blir også medlemsrollen mindre klart avgrenset, og viktige og ressurskrevende diskusjoner foregår også med ikke-medlemmer. Organisasjonenes håndtering av den nye kommunikasjonssituasjonen stiller dem overfor en rekke spørsmål, knyttet til sentralisering/ desentralisering, profesjonalisering og kompetan-se, samt forholdet mellom det personlige og det organisasjonelle.

mandag 23. januar 2012

Conventions and Institutions


Conventions and Institutions (an English translation of one of my  books published in French) is my først e-book published with Apple iBooks Author.

The ambition of this essay in social theory is not to analyze given social phenomena, but to forge the tools allowing such an analysis. If certain social phenomena are discussed they have been chosen more for heuristic and illustrative reasons than for the sake of the phenomena. The development pursues a threefold aim. It aims first at anchoring the approach in terms of convention in a theory of social action that allows linking individual action and social structures, avoiding the shortcomings of the over-socialized and the under-socialized conceptions of social action. Secondly, it demonstrates the relevance of the analysis in terms of convention not only for dealing with coordination problems, but also in relation with broader issues such as social change, power and domination, social differentiation and social justice. Finally, it consists of conceiving the articulation between the level of conventions and that of institutions , i.e. to examine the question of the micro-macro link as well as the link between the elementary and the complex.
     In order to achieve these objectives the first part of the essay is devoted to the agency-structure problem. First, a theoretical conception of social action is put forward around the notion of convention. The question of the emergence of conventions as a result of individual interactions is then examined through the case of the emergence of a convention of cooperation in a situation of social dilemma. Finally, the fruitfulness of the approach in terms of convention in analyzing social change is illustrated through a discussion of the process of individualization.
     The second part of the essay analyzes the “pure” types of convention, addressing successively the conventions of coordination, of allocation and justice and of social differentiation. How the relations of power and domination may be analyzed in terms of convention are also discussed.
     The last part is concerned with the examination of the relationships between conventions and more complex institutional arrangements. The central idea is that institutions incorporate and stabilize conventions, and from this perspective may be thought of as metaconventions or paradigms which, like conventions, are structuring and structured. At the institutional level a distinction has to be made between institutional forms that are also organizations and that consequently have a formal structure, and institutional regimes that are complex arrangements involving institutional forms and conventions and which play a regulative function. The discussion of institutional forms is based on the comparative analysis of for profit, nonprofit and publicly owned organizations whereas that of institutional regimes is illustrated by the analysis of governance regimes.



Link to the book

(Also freely available for iPad on iBookstore)