mandag 24. september 2012

Har rosetoget gått? Den norske opinionen ett år etter 22. juli


Av: Dag Wollebæk,  Bernard Enjolras, Kari Steen-Johnsen  og Guro Ødegård.



Befolkningen reagerte på terrorangrepene 22. juli med mobilisering, samhold og økt tillit til medmennesker og institusjoner. Rosetogene har festet seg i vår felles hukommelse som et symbol for sivilsamfunnets reaksjon på angrepene. Etter at rosetoget nå synes å ha gått er Norge nesten som før. 


Samhold og mellommenneskelig tillit 
I fire spørreundersøkelser, én før og tre etter terroren, har vi kartlagt hvordan 22. juli påvirket folks holdninger, verdier og engasjement. Den siste undersøkelsen ble gjennomført i månedsskiftet august/september i år, altså etter at Gjørv-kommisjonen la fram sin rapport. 

Følelsen av styrket samhold og fellesskap er gradvis svekket i året som har gått. Mens 8 av 10 nordmenn mente at samfunnet var preget av mer samhold og fellesskap i august 2011, mente 4 av 10 det samme året etter. Dette kan synes som en naturlig normalisering etter den sterkt følelsesladde perioden som fulgte like etter terrorangrepene. Juli og august 2011 var preget av sterke kollektive øyeblikk og av felles uttrykk for sorg, blant annet gjennom rosemarkeringene og den nasjonale minnekonserten. Vi ser også at nivåene på ulike former for mellommenneskelig tillit i august 2012 er tilbake til utgangspunktet, etter å ha økt kraftig i ukene rett etter terroren. Normaliseringen er i tråd med det som er funnet i studier av terrorhandlinger i andre land. 

Tillit til institusjoner 
I ukene etter angrepene var den offentlige debatten avdempet og kritikken mot samfunnsinstitusjonenes terrorberedskap og -håndtering fraværende. Selv om en mer kritisk holdning gradvis vendte tilbake i løpet av våren 2012, representerte 22. julikommisjonens rapport 13. august 2012 et vannskille i det offentlige ordskiftet. I kjølvannet av Gjørv-kommisjonens rapport gikk tilliten til Stortinget, kommunen, Regjeringen og forvaltningen ned, men kun til omtrent samme nivået som før 22. juli. Det er altså ingen tendens til at folk mistror institusjoner i større grad ett år etter 22. juli enn de gjorde i månedene før terroren rammet. Tilsvarende mønster ble observert i USA etter 11. september-angrepene: Etter en periode med økt institusjonstillit, var denne normalisert noen måneder senere. Politiet utgjør imidlertid et unntak. I perioden fra mai til august 2012 sank andelen med tillit til politiet fra 82 til 69 prosent. Dette er åtte prosentpoeng lavere enn utgangsnivået fra april 2011.

Bekymring og kontroll 
Det er et kjent fenomen at befolkningen slutter opp om sentrale samfunnsinstitusjoner og ledere i etterkant av terrorhandlinger. Litteraturen om terror og institusjonstillit forteller oss at slike «rallying effects» oftest er fundert i frykt: I situasjoner der befolkningen er engstelige, vender de seg til det politiske lederskapet for beskyttelse. Dette synes likevel ikke å være noen fullt ut dekkende beskrivelse for situasjonen i Norge rett etter 22. juli. Det er mye som tyder på at det norske tilfellet fulgte en særegen dynamikk, fordi det i utgangspunktet var et samfunn preget av høyere tillit enn andre vestlige land som også har opplevd storskalaterrorisme de senere årene (eksempelvis USA, Storbritannia og Spania). Samtidig som folk vendte seg mot myndighetene, var fryktnivået lavt, for eksempel i sammenlikning med det man fant etter Oklahoma-bombingen i USA i 1995, 11. september 2001 eller London-bomben i 2005. 

Selv om ikke bekymringsnivået har økt betydelig fra mai til august, tyder vår resultater på at konklusjonene i 22. juli kommisjonens rapport har skapt et høyere bekymringsnivå enn det ellers ville vært. Jo mer man har fått med seg av kommisjonens konklusjoner, jo mer har bekymringen økt. Vår forskning viser et klart stemningsskifte i befolkningen etter 22. juli kommisjonens rapport. Folk er nå klare for å gi myndighetene betydelig større fullmakter i retning av mer overvåkning. Dette stemningsskiftet er i stor grad er drevet av at de som er bekymret for terror nå ønsker at myndighetene strammer inn kontrollen. 

Generasjon Utøya? 
Å svare på terroren med «mer demokrati» ble et mantra i etterkant av terroren. Forventningene til de unge var særlig store. Det synes også å være tilfelle at ungdom viser større interesse for det representative demokratiet, sannsynligvis som følge av at terroren var rettet mot et ungdomsparti. Flere førstegangsvelgere enn på lenge stemte ved lokalvalget i fjor. Et høyt antall unge ble valgt inn i kommunestyrene. Unge og dyktige politiske profiler har trådt fram i offentligheten. Ungdom har dermed blitt mer synlige i det representative demokratiet. Dette kan styrke ungdoms identifikasjon med og interesse for de sentrale demokratiske institusjonene på litt lengre sikt. Våre analyser tyder også på at en økende andel av de aller yngste er medlemmer av politiske partier. 

Samtidig finner vi ingen økning i oppslutningen om andre typer organisasjoner eller noen varig styrking av den politiske interessen blant unge. Blant de litt eldre ungdommene er den faktisk litt svekket. Viljen til å stemme ved valg er nå tilbake der den var før terroren. På de fleste områder har altså også unges engasjement gått tilbake til normalen. Men på ett punkt ser terroren ut til å ha satt mer varige spor blant de som var i sine mest formative år 22. juli: Unge gir i størst grad uttrykk for at samfunnet nå har blitt mindre trygt og mer preget av frykt. 

Sosial kapital og samfunnresiliens 
Offentliggjøringen av 22. julikommisjonens rapport var øyeblikket da rosetoget gikk. Likevel forteller utviklingen i befolkningens holdninger etter 22. juli ikke en historie om samfunnskollaps. Snarere er det en historie om samfunnsresiliens, om samfunnets evne til å håndtere dramatiske kriser, til å mobilisere og til aktivt å søke å lære av en krise. 

Sosial kapital – sterke nettverk og høy tillit - er blant faktorene som i størst grad styrker et samfunns evne til å tilpasse seg på en vellykket måte etter en katastrofe. Vi mener – og våre data støtter - at den sterke sosiale kapitalen i Norge har vært avgjørende for måten samfunnet har taklet terroren som rammet den 22. juli. Den sosiale kapitalen har vært en viktig ressurs i den spontane mobiliseringen for krisehjelp, sosial støtte og samhold. Sterke tillitsstrukturer har medvirket til at en sterk frykt ikke har satt seg i befolkningen. 

Norge var et høytillitssamfunn før 22. juli, og er det fortsatt, selv etter at rosetoget har gått. 



video





søndag 9. september 2012

Deltakelse i frivillige organisasjoner: forutsetninger og effekter


Rapporten fra Sentret for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor  "Deltakelse i frivillige organisasjoner: forutsetninger og effekter" tar for seg den betydning eksklusjonsmekanismer på individ-, organisasjons- og lokalsamfunnsnivå har for rekruttering og frafall i det lokale foreningslivet.





2012:004 Deltagelse i frivillige organisasjoner


Her er en oppsummering av funnene i rapporten «Deltakelse i frivillige organisasjoner: forutsetninger og effekter»




FORUTSETNINGER FOR DELTAGELSE


Hvilken betydning har personlig bakgrunn og økonomi for barn og unges medlemskap i frivillige organisasjoner?

Det finnes lite data om deltakelse i frivillige organisasjoner som dekker aldersgrupper under 13-14 år fordi de ikke kan forventes å besvare spørreskjemaundersøkelser på egen hånd. Et unntak er kultur- og mediebruksundersøkelsen fra 2008 som dekker aldersgruppen 9 – 79 år. Der har barn i aldersgruppen 9 – 18 år svart på spørsmål i telefonintervjuer, men det er en del spørsmål der foresatte skulle svare i stedet for barna, som f.eks. om husstandsinntekt og hovedinntektstagers utdanning. Kultur- og mediebruksundersøkelsen fra 2008 dekker dessverre ikke alle typer organisasjoner. Det spørres imidlertid om medlemskap i idrettslag eller idrettsforening, og i den gruppen er det så stor andel medlemmer at det er mulig å foreta en forholdsvis grundig analyse.

Når det gjelder idrettslagene, er ved 9 -10 års alder over 70 % av befolkningen med i idrettslag. Andelen medlemmer faller drastisk til rundt 15 prosent fra 20 -25 år, antakelig som følge av økende prestasjonskrav i idretten, men også fordi mange flytter i forbindelse med studier og arbeidssøking. Så stiger medlemsandelen etter hvert som folk etablerer seg på studiesteder og slår seg ned og kommer i arbeid og dermed kommer med i idrettslag igjen. En ny topp nås med 40 prosent deltakelse midt i 30-åra når mange i tillegg til egen idrettsutfoldelse har barn som begynner å bli aktive i idrett. Fra 45-års alder er det en ny nedgangstendens, avbrutt av mindre oppganger til 30 prosent omtrent når folk går av med pensjon i midten og slutten av 60-åra. 
Deltakelsen i kunst- og kulturorganisasjoner er generelt lavere med rundt 20 prosent av befolkningen som aktive. Den er imidlertid forholdsvis jevnt fordelt mellom aldersgruppene. Det tyder på at noen typer kunst og kultur-aktivitet er noe man kan drive med i alle aldre, eller at noen typer aktivitet overtar når andre aktiviteter ikke lenger passer for ens aldersgruppe.

For referansegruppa med lav husholdsinntekt er sannsynligheten for å være medlem i et idrettslag 23 prosent. For de som tjener fra 500 – 679 000 er sannsynligheten for å være medlem i et idrettslag 38 prosent. For de som tjener 680 – 849 000 er den 43 prosent og for de som tjener 850 000 og over er sannsynligheten hele 45 prosent. Det er altså ganske sterke effekter av inntekt på sannsynligheten for å være medlem i et idrettslag. 


Sosial forankring og aktivt medlemskap i frivillige organisasjoner

Sosial forankring til nærmiljøet i form av botid, forventet botid og det å ha barn påvirker deltakelse positivt. Undersøkelsen viser at sosial forankring til nærmiljøet teller positivt for aktivt medlemskap. Funnene tilsier at sosial forankring til nærmiljøet er en viktig faktor, som kommer i tillegg til de mer vanlige sosiale bakgrunnsvariablene. Dersom man har barn under 18 år, har bodd lenge i samme kommune og forventer å bli værende der, samt bor i et område med lav befolkningstetthet, vil man ha høyere sannsynlighet for å delta aktivt i frivillige organisasjoner som har fokus på aktiviteter i lokalmiljøet. Likevel betyr kommunene folk bor i lite eller ingenting for graden av aktivt medlemskap. Kommuner som sådan har liten eller ingen betydning som forklaring på aktivt medlemskap i frivillige organisasjoner. Det som betyr noe er hvem folk er, samt den lokale forankringen til nærmiljøet, ikke hvor bor.

Rekruttering av barn og unge til frivillige organisasjoner - Barrierer, tiltak og institusjonelt samarbeid

Undersøkelsen ser på hvordan lokalsamfunn i fire forskjellige byer bruker ulike arenaer med tanke på å rekruttere barn og unge med minoritetsetnisk bakgrunn til deltagelse i frivillige aktivitet. Den tar for seg barrierer for deltagelse på tre nivåer; på individnivå, på organisasjonsnivå og på systemnivå i lokalsamfunnet. På individnivå kan slike barrierer handle om manglende økonomiske og menneskelige ressurser i familien, samt manglende norskkunnskaper og forståelse av en tradisjonell frivillighetskultur. På organisasjonsnivå handler det om ulike organisasjoners ressurser, kompetanse, kultur og legitimitet i forhold til å rekruttere barn og unge med minoritetsbakgrunn. På systemnivå kan barrierene dreie seg om befolkningssammensetning og bosetting i en bydel, om nærhet eller avstand mellom ulike grupper, om infrastruktur og om ulike aktørers samarbeid med hverandre.


Kort oppsummert tre konklusjoner kan dras fra dette empiriske arbeidet:

1) Etniske minoriteters barrierer mot å delta i fritidsaktiviteter handler ikke først og fremst om etnisitet, men om deres reservoar av individuelle ressurser, organisasjoners muligheter til å rekruttere deltagere fra nye sosiale grupper samt de mer systembetingede barrierer i form av boligstruktur og en helhetlig politikk på integrasjonsområdet. Det er verdt å minne om at dette ikke er «innvandrerspesifikke» barrierer – men barrierer også grupper i majoritetsbefolkningen rammes av.

2) Rekrutteringsstrategier, både fra idrettens og skolens side er i all hovedsak tiltak for å minimere effekten av manglende individuelle ressurser, og i mindre grad tiltak for å styrke institusjonene som brobyggere mellom nettverk.

3) Rekrutteringstiltak overfor barn- og unge i tre av lokalsamfunnene preges av manglende koordinering. Arbeidet mangler felles målsettinger og strategier for en langsiktig satsing, og i den grad disse finnes, er de ikke formidlet eller forankret hos lokale aktører. Dette bidrar ofte til at tiltakene blir kortsiktige, uten bærekraft over tid. Det bidrar også til en slitasje på lokale organisasjoner som oftest ikke har økonomiske ressurser, tid eller faglig kompetanse til å drive et kontinuerlig rekrutteringsarbeid.


EFFEKTER AV DELTAGELSE

Frivillighet i overgangen fra ung til voksen: Medlemskap, frafall og aktivisering

Undersøkelsen dreier seg om frivillighetsløp blant unge, nærmere bestemt om veier inn i og ut av frivillige organisasjoner blant unge i alderen fra ca. 13 til ca. 20 år. Analysene er basert ulike undersøkelser innenfor det såkalte HUNT-programmet (Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag).

De deskriptive analysene viser at ca. en femtedel av respondentene er stabile medlemmer over tre tidspunkter, mens 8 % er stabile ikke-medlemmer. Den største gruppen (40 %) utgjøres imidlertid av de som faller fra på t3 etter å ha vært medlemmer på de to foregående tidspunktene. Samtidig er det en forholdsvis stor andel (19 %) som aktiviseres på det siste tidspunktet etter å ha vært passive på de to foregående.

De forklarende analysene kaster til en viss grad lys over de endringsforløpene som er beskrevet. Indikatorene for sosial status (særlig foreldres utdannelse, men også egne utdanningsplaner) bidrar til å forklare stabilt medlemskap og stabilt ikke-medlemskap. Den viktigste forklaringen på frafall er imidlertid forbundet med de unges livssituasjon: Unge som har opplevd foreldres samlivsbrudd har en klart større sannsynlighet for å forlate organisasjoner som de har vært medlem av enn unge som ikke har hatt en slik erfaring. Vi observerer også at kjønn har betydning både for frafall og aktivisering. Her er det slik at gutter har mindre sannsynlighet for å bli passivisert, mens de har noe større sannsynlighet for å bli aktivisert. Kjønnsvariabelen var den eneste variabelen som hadde en gjennomgående signifikant effekt i panelanalysen. Vi observerte at det å være gutt/mann i løpet av det tidsrommet som er undersøkt økte sannsynligheten for å være aktiv.

Noe av det mest interessante som er kommet ut av disse analysene er de resultatene som viser at unges livssituasjon har betydning for deres villighet og/eller kapasitet til å engasjere seg i frivillige organisasjoner. Ustabile hjemmeforhold disponerer for passivitet. Det samme gjelder dårlig helse. Slike forhold fremstår som hindre mot aktivitet, og de stenger dermed mange også ute fra de positive effektene som deltakelse i frivillige organisasjoner kan gi.

Konsekvenser av organisasjonsaktivitet for yrkesdeltakelse

Undersøkelsen ser på konsekvenser av organisasjonsdeltakelse for yrkesaktivitet ved hjelp av to svært verdifulle datakilder som i liten grad tidligere har blitt utnyttet til studier av virkninger av organisasjonsaktivitet. Ettersom det ene materialet omfatter ungdom og det andre dekker personer over 40 år, har vi kunnet undersøke konsekvenser av organisasjonsdeltakelse både ved inngangen til og utgangen av yrkeskarrieren.

Deltakelse i organisasjoner har betydning i begge ender. Men sammenhengene er mer komplekse enn «jo mer aktivitet, jo bedre». Organisasjonsaktiv ungdom oftere tar høyere utdannelse, sjeldnere er i deltidsarbeid og oftere inntar høystatusyrker enn andre. Men denne effekten er begrenset til ungdom med høyt utdannede foreldre, der foreningsaktiviteten bidrar til at de kan realisere sine ambisjoner. Organisasjonslivet bidrar ikke til å bryte den sosiale arven eller skape økt sosial mobilitet i denne sammenhengen.

Analysene av 40-62-åringene var preget av andre typer problemstillinger. Uavhengig av sosial status finnes det en positiv effekt av moderat deltakelse i organisasjoner, som snur når deltakelsen og forpliktelsene når et visst omfang. Det kan synes som om det er to motstridende prosesser som opererer samtidig: på den ene siden gir organisasjonsaktivitet mange goder som styrker muligheten til å forbli i arbeidslivet, på den andre siden kan den representere en belastning for personer som fra før har mange krav og forventninger rettet mot seg. Summen av disse to motstridende effektene er en ∩-formet sammenheng, der det er moderat organisasjonsaktivitet som gir den mest gunstige effekten i et yrkesdeltakelsesperspektiv.


     

 Les rapporten

Sosiale medier endrer maktforhold


Sosiale medier endrer maktforhold

Sosiale mediers nettverksstruktur legger til rette for at flere deltar og får gjennomslag, til at etablerte institusjoner vedlikeholder sin makt og til at nye digitale eliter kan bygge seg opp, skriver Kari Steen-Johnsen, Dag Wollebæk og Bernard Enjolras i danske Politiken.

Av: Kari Steen-Johnsen, Dag Wollebæk og Bernard Enjolras. Institutt for samfunnsforskning.
Publisert i: Politiken, 4. september 2012
De siste par årene har vi sett flere eksempler på at sosiale medier forrykker og endrer maktforhold.
Den arabiske våren står frem som det fremste eksempelet på hvordan sosiale medier brukes til å mobilisere og, i ytterste konsekvens, velte regimer. Også i nordiske land har vi fått demonstrert de sosiale medienes kraft, som for eksempel i etterkant av 22. juli-hendelsene.
Men forandrer sosiale medier egentlig offentligheten og politikken?
Politisk engasjement gjennom sosiale medier betegnes ofte som ’slacktivism’, en utvannet form for aktivisme som verken krever noe av de som deltar, eller som har noen virkning på det politiske systemet.
Et annet spørsmål er om det er så lett for den vanlige mann og kvinne å nå gjennom med sitt budskap, eller om sosiale medier brukes av elitene til å dominere ordskiftet. Med andre ord: ser vi en demokratisering av det offentlige rom, med mulighet for flere til å uttrykke seg og få gjennomslag, eller dannes digitale hierarkier, der gamle (eller nye) eliter dominerer ordskiftet?
For å forstå hvordan makt virker i de sosiale mediene er det viktig å forstå hva som skjer når individer kobles sammen gjennom digitale nettverk.
Et demokratisk potensiale ligger i at digitale nettverk er svært effektive når det gjelder å koble sammen individer eller enheter – de skaper en ’liten verden’.
Når individer er koblet gjennom et nettverk vil de kunne påvirke hverandres atferd og beslutninger. I nettverk forsterkes det enkeltpersoner gjør når andre i nettverket ser handlingen og velger å gjøre det samme, for eksempel når noen klikker ’deltar’ på en politisk demonstrasjon etter å ha sett på Facebook at mange av vennene har tenkt seg dit.

Den mye omtalte ’KONY 2012’-aksjonen på Facebook våren 2012 er et eksempel på en informasjonskaskade. Aksjonen oppfordret brukere til å spre en video om forbrytelser begått av Joseph Kony i Uganda.Hensikten var å sette press på det internasjonale samfunnet for å få Kony arrestert. Lenken til videoen spredde seg til hele verden via Facebook i rekordfart, viser den potensialet i informasjonsspredning via Facebook.
Sosiale medier er godt egnet til å skape informasjonskaskader fordi brukere lett kan se hva deres venner eller følgere formidler og spre informasjonen videre i sine nettverk.
Samtidig er KONY 2012 et godt eksempel på slacktivism – og frakobling mellom offline og online engasjement. Gateaksjonen det ble oppfordret til samlet svært få deltagere.
Samtidig som sosiale medier har dette potensialet for at den vanlige borger kan trigge massemobilisering, medfører de også at hierarkier etableres og forsterkes.
Det som er blitt kalt ’de rike blir rikere’-effekten innebærer at websider som i utgangspunktet er veldig synlige og mye besøkt, har en tendens til å bli enda mer synlige. Dette skyldes algoritmer som styrer hva brukere skal se, avhengig av siders popularitet, brukerens sosiale nettverk og tidligere valg. Ulike søkemotorer og sosiale medier bruker ulike algoritmer, men felles for dem er at de lager et hierarki av synlighet. Mens få websider og brukerprofiler oppnår kjendisstatus, forblir de fleste anonyme.
Hvis man for eksempel ser på det politiske Norge på webben og velger ut sidene som har den høyeste Page-rank er det et klart hierarki. Tradisjonelle medier som aftenposten.no og nrk.no er høyest rangert. Deretter kommer de politiske partiene, og etter disse de sosiale mediene
Dette betyr at de tradisjonelle mediene er fortsatt mest synlige på nettet, og at etablerte eliter dermed gjenskaper sin makt i det digitale rommet. Samtidig blir sosiale medier viktigere og viktigere, og innenfor disse kan nye digitale eliter potensielt bygge seg opp og utfordre de etablerte elitene.

Selv om mange slike initiativer feiler, finnes det også eksempler på at de leder til massemønstringer, slik som ’rosetogene’ – sorgmarkeringene i etterkant av 22. juli. Initiativet til demonstrasjonen kom fra en helt vanlig borger med en Facebook-konto. Våre studier viser at Facebook var den primære kanalen for å få ut informasjon om rosetogene, foran etablerte medier, i alle aldersgrupper opp til 54 år.
De lave kostnadene knyttet til bruk av sosiale medier, kombinert med nettverksstrukturen gjør det mulig for enkeltindivider å ta initiativ til demonstrasjoner og aksjoner som før krevde at man hadde en organisasjon i ryggen
De sosiale mediene varsler en utvikling i retning av et ’samarbeidsdemokrati’, der det er lettere å gi kollektiv kraft til den vanlige borgers meninger, hva enten disse er av samfunnsbyggende eller av mer nedbrytende karakter. Vi tror at dette potensialet for å mobilisere grasrotmeninger, og gjøre dem synlige i offentligheten og for politikerne, utgjør den kanskje viktigste maktforskyvningen knyttet til sosiale medier.
Utviklingen er likevel tvetydig.
Sosiale mediers nettverksstruktur legger til rette for at flere deltar og får gjennomslag, til at etablerte institusjoner vedlikeholder sin makt og til at nye digitale eliter kan bygge seg opp. De mest populære og synlige organisasjonene i digitale nettverk utgjør de nye elitene og har stor innflytelse i sosiale medier.
Men både for de gamle og de nye elitene og for vanlige brukere av sosiale medier består utfordringen i å utnytte nettverksstrukturen til å skape informasjonskaskader.