Gjorde Twitter noen forskjell i valgkampen 2013? I en ny rapport analyserer jeg sammen med Kari Steen-Johnsen og Rune Karlsen dette spørsmålet. Studien, som bygger på en analyse av alle politiske tweets under valgkampen viser at Twitter endret styrkeforholdet mellom partiene og partilederne. Selv om massemediene i hovedsak satte agenda for valgkampen, ble Twitter et viktig, kritisk forum for debatt om politiske budskap. Men er det politiske Twitter, personifisert og drevet av en ny type elite, en velsignelse eller et problem for det representative demokratiet?
Styrkeforholdet mellom partier og partiledere endres på Twitter.
De største partiene og de mest kjente politikerne fikk mest oppmerksomhet på Twitter i valgkampen. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet var klart størst. Fremskrittspartiet på tross av at Twitter ikke var et satsningsområde for partiet. Samtidig fikk Miljøpartiet de Grønne, SV og Venstre mer oppmerksomhet enn det velgeroppslutningen og partienes valgkampressurser skulle tilsi.
Lysbakken mest effektiv på Twitter
Det foregikk mye mellom politikere og velgere på Twitter i valgkampperioden, men det ga seg sjelden utslag i direkte dialog. Mye handlet om spredning av informasjon fra politikernes side, og kommentarvirksomhet fra twitterbrukernes side. Partilederne varierte sterkt i hvor mye de brukte Twitter og i hvor effektive de var med å nå ut med sine budskap.
Analysen av de ulike partiledernes twitteraktivitet og effektivitet viser at Audun Lysbakken, med sitt store antall twittermeldinger og høye antall retweets nådde ut til flest velgere. Muligheten til å nå ut er altså ikke bare betinget av partistørrelse.
Samtidig påpeker han at Stoltenberg fikk klart mest oppmerksomhet på Twitter. 40 prosent av alle twittermeldingene om partiledere i valgkampen handlet om ham.
Twitter – et kritisk forum
Kommunikasjonen på Twitter er en kompleks og uforutsigbar øvelse for politikerne. Tonen i valgkampen 2013 var overveiende kritisk, både i forhold til partier og politikere. De største partiene fikk mest negativ omtale på Twitter, og særlig Frp, Høyre og Ap. Blant de mindre partiene var en stor andel av postene negative til SP, SV og Venstre. KrF og partiene som ikke var på Stortinget fikk mest positiv omtale og minst negativ omtale.
Dette mønsteret, at de største partiene utsettes for mest kritikk, ligner i stor grad på mønsteret fra tradisjonelle medier. Andelen negative twittermeldinger under valgkampen var likevel overraskende stor på Twitter – det var en klar overvekt av negative twittermeldinger. Dette gir en indikasjon om at fordelingen mellom positive og negative kommentarer ikke bare har å gjøre med twitterbrukernes holdninger til enkeltpartier, men om kulturen for å uttrykke seg på akkurat denne plattformen.
En utvidet offentlighet
Selv om det overordnede bildet er at massemediene fremdeles setter agenda for den norske offentligheten i en valgkamp, er ikke dette lenger like entydig. Både enkeltpolitikere, enkeltborgere og partier er i stand til å skape oppmerksomhet om sine budskap på Twitter. Å få oppmerksomheten avhenger av timing, beherskelse av Twitter som medium, og ikke minst av de nettverkene ulike aktører besitter.
Twitters rolle i valgkampen kan tolkes som et "laboratorium for hverdagslig politikk" i den forstand at folk tolket, ga mening til og fikk eierskap til politiske nyheter og politikernes utsagn gjennom tvitring og diskusjon på plattformen. Twitter utvider dermed rommet for tilegnelse av politisk informasjon og for meningsdannelse. Politisk meningsdanning og meningsbrytning som tidligere foregikk gjennom diskusjoner med familien, venner, på arbeidsplassen, eller i andre offentlige rom finner nå også sted på Twitter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar